Ine: Gjør noe du synes er gøy!

Da Ine Wigernæs mistet plassen på landslaget, fantes det ikke noe privatlag der hun kunne satse videre. Her snakker hun om forventninger og skuffelser, om kaffe og doping.

I dag holder Ine Wigernæs, 47 år, til på Beitostølen med mann og to barn, ni og fem år gamle. Dit kom hun for 12 år siden da mannen ble ansatt som direktør ved Beitostølen Helsesportsenter. Ines mamma, Ingrid, var med på å starte Ridderrennet sammen med Erling Stordahl i 1963 og Ine var arrangementsleder for det årlige Ridderrennet fram til 2013.

– Beitostølen var en snøsikker plass som vi brukte mye på treningssamlinger, så mange piler pekte i denne retningen, sier Ine om valget av Beitostølen. Der har også Ine satt sine spor. De siste åra som forsker ved institusjonen.

Vi treffer henne en særdeles vindfull vinterdag. Egentlig utevær som hun godt kan like. Men hun må ikke på død og liv ut for å trene på ski. I hvert fall er det det hun prediker i sine inspirasjonsforedrag:

Det er ikke så viktig hva du gjør, om du hogger ved, går en tur på beina eller gjør noe annet du synes er gøy eller meningsfullt. Vi har alle godt av å svette litt på ryggen. Gjør det enkelt. Det er bevegelse som er viktig. Vi har fått utlevert en kropp som fungerer bedre om vi ikke sitter i ro for lenge. Vi må oppjustere verdien av å erfare sjøl og satse på familie og flergenerasjoners aktivitet.

– De som vil ha det til at alt dreier seg om å spise korrekt og trene de nødvendige mengder eller mer, er med på å avle skam og skyld. Det er mange som tror at hvis du blir syk, er det fordi du ikke har trent nok, liksom. Mange måler seg opp mot toppidrettsutøvere på utstyr og kropp, men så glemmer vi at de helt essensielle hverdagsrutinene er diamantene. Dette er skummelt. Det helt grunnleggende for god folkehelse er trivsel, at du bruker kroppen som et redskap. Folkehelsens verste fiende er egentlig mistrivsel som følge av ensomhet, mangel på relasjoner, at du ikke har én avtale å se fram til, sier hun. 

Foredrag og morgengym

Blant mye annet holder Ine foredrag. Hun har mye i sekken: Doktorgrad i fysiologi fra idrettshøgskolen 2001. Erfaring fra gulvet i opplandskommuner, og en evne til og interesse for enkel framstilling. Budskapet går hjem like godt i bygdelag som i bedriftsforsamlinger. Hun blir lyttet til også fordi hun verken skal selge oppfølgende kurs, kosttilskudd  eller en eller annen kostbar patent.

Sammen med pianisten Eivind Thoresen Skarpaas tok hun opp arven etter Reidar Morset og startet med morgengymnastikk i NRK+.

– Risikabelt å kaste folk ut i gymøvelser uten oppvarming sånn på morgenkvisten?

– Nei, dette er styrke- og tøyeøvelser som ikke krever oppvarming. Viktigst er det at radiolytterne forstår hva jeg forklarer, ettersom de ikke ser hva jeg gjør. Det må være en god, pedagogisk framstilling. For å få til dette har jeg hatt god nytte av idrettspedagogene her på Beitostølen. De klarer å vise blinde hvordan de skal gå på ski. Morgengymnastikken  er noe jeg gjerne fortsetter med. 

Mor holdt igjen

At det ble skiløper av Ine Wigernæs, er vel ikke så overraskende. Hun vokste nærmest opp i løypemaskinen til faren, milorg-mann med detaljkunnskap om Nordmarka. Og så er mora, selvsagt, selveste jentut’n Ingrid Wigernæs.

– Mor kom fra Hemsedal. Hun ble kjent med far i Oslo. Han falt for henne og oppdaget flere sider ved mor. Blant annet at hun stort talent for skiløping.

– Hvor mye har mor Ingrids prestasjoner hatt å si for ditt valg av idrettskarriere?

– Nærmest ingen ting. Mor holdt igjen. Vi bodde på Tonsenhagen med Lillomarka som nærmeste nabo og var mye på tur. Jeg gikk med brukt utstyr og fikk ikke gå skirenn før jeg var 13 år. Men jeg hadde talent, det viste jeg da jeg begynte å gå renn fra 14-årsalderen. En kommer langt med god balanse og teknikk. 

Ei hand å holde i

Som 18–19-åring buttet det litt. Pianokonserter, gode karakterer og resultater i sporet stjal overskudd.

Ine er engasjert når vi snakker om tenåringsprestasjoner og ønsket om å lykkes.

– Slankehysteri styrte jeg heldigvis unna. Enkelte profilerte trenere gjorde mye skade på 80–tallet. Motreaksjonen er at ingen tør snakke om vekt og prestasjoner lengre. Pendelen svinger for fort forbi den gylne middelvei.

Ine forsøker å forklare: Mange jenter som veier tre kilo for mye vet utmerket selv at de har noen kilo ekstra og at det har innvirkning på prestasjon. Men dette er skikkelig tabu.

– Jeg tror det går det an å snakke om dette på en god måte. Én brødskive mindre per dag i ett år er dimensjoner det må gå an å prate om. Ellers risikerer vi at de setter i gang ukontrollert slanking på egen hånd. Da blir følgene skumle, langvarige og triste. 

Sykkelkarrieren

Nå vel. Som 20-åring dro hun med langrennsstipend til USA, til Salt Lake City der det vanket en mastergrad, mye telemarkskjøring og der hun kom inn i sykkelmiljøet i byen. Etter tre år vendte hun hjem, men fortsatte å sykle. Pallplass i lagtempo i NM. Trondheim–Oslo på under 19 timer – alene. Og i Birken kapret hun andreplassen bak Gunn-Rita Dahle.

– Med svært god avstand fram til Gunn-Rita, sier hun.

Nå er det mannen, Rolf, som er ivrig syklist. 

Drømte om Torino-OL

Som 27-åring ble hun av venner i Lyn overtalt til å prøve seg på ski igjen. Og hun satset. Landslagsplass var målet. På veien dit var det inn og ut av world cup-laget. Det gjaldt hele tida å prestere. Åpningsrennet på Beitostølen var rene eksamen, du måtte gå ditt livs løp for å bli tatt med i det gode selskap – på første forsøk. Sånt ble det mye nerver av. Men Ine nådde målet og var på landslaget sesongen  2001–2002. Sammen med Hilde G-P., Bente Skari, Anita Moen, og med to unge nykomlinger, Vibeke Skofterud og Marit Bjørgen.

– At jeg røyk ut året etter var greit, da var jeg ikke i nærheten, Alder spilte nok også imot meg som 35-åring og jeg vippet også ut i sesongen med Torino OL. Klart jeg var skuffet. Jeg hadde jo drømt om OL i Torino…

I stedet ble det Marcialonga med en sterk 2.plass fem sekunder bak den italienske vinneren, en god venninne, Christina, som vi besøkte i Cavalese sist sommer, og samme år seier i König Ludwig lauf og en herlig treningssamling i Seiser Alm. 

Satte seg mål

Ine Wigernæs har også hatt en karriere med løpesko, blant annet to ganger vinner med Tjalve i Holmenkollstafetten.

– Som småbarnsmor er det begrenset hvor mye tid du får til egentrening. Sist vinter spurte jeg meg selv: Ville 47-åringen ved å trene maks 50-minuttersøkter  i fem uker komme i så god løpeform at jeg kom under 19 minutter på Fornebuløpets femkilometer?

18.30 ble fasiten. 

 – Deilig! Få ting skaper så gode følelser som å lykkes når det gjelder! 

Du bryter ikke et skirenn!

Ine husker med glede flere renn fra sin aktive karriere, både 30 km i Kollen og sprint i Italia, med 8.plasser i world cup.

– Men hva har vært ditt tyngste renn?

– NM-tremila i 2003, der jeg etter gode forutgående renn var snakket om som en av favorittene. Gikk i mål på elendige ski etter et forferdelig tungt løp. Men du bryter ikke et skirenn, har mor fortalt meg.

Ine Wigernæs og familien trives på Beitostølen. Beitostølen Helsesportsenter er bygdas store aktivum, ved siden av turismen. På helsesportsenteret som nå er godkjent som forskingsinstitusjon, har fire tatt doktorgrad og 12 har mastergrader.

– Beitostølen Helsesportsenter ble etablert av Lions og Erling Stordahl med tilbud til blinde voksne. Utviklingen har vært enorm. Nå har vi 500 barn og 200 voksne i løpet av et år og dekker et bredt spekter av funksjonshemninge. 

Fire kopper kaffe

Vår møte finner sted samme dag som det blir kjent at Antidoping Norges påtalenemnd har lagt ned påstand om å utestenge Therese Johaug i 14 måneder. Nemnda mener langrennsstjernen kan klandres for å ikke sjekke legemiddelet selv.

– At utøvere har et objektivt ansvar, er riktig og helt opplagt, ellers kan jo alle utøvere legge all skyld på et støtteapparat. Rettsikkerhet og omstendighetene rundt og om straffen står i forhold til forseelsen, må det være grunn til å diskutere. Thereses sak er den store muligheten til å endre grunnleggende svakheter som for eksempel at du selv må bevise din uskyld, om hun orker å fronte dette. Selv har jeg erfart hva fire kopper kaffe kan føre til, sier hun.

Ine ble frikjent etter at fire kopper kaffe førte til en positiv dopingtest i 2003. Selvsagt et sjokk å få brevet i posten, men prosessen føltes trygg. Dialogen med antidoping Norge, dopinglaboratoriet og Olympiatoppen var god og hun hadde de beste rundt seg.

– Men den største og viktigste støttespilleren er god samvittighet, og da er det bare å brette opp ermene.

– I dag kan jeg si at jeg ville ikke vært opplevelsen foruten. Jeg sto igjen med de beste folka. Blant annet som følge av min sak ble koffein fjernet fra WADAs liste over forbudte stoffer siden det er det eneste elementet som er en naturlig del av kostholdet, sier Ine som imidlertid er svært skeptisk over bruken av koffeindrikker med høy konsentrasjon. De har ingenting å gjøre i et kosthold!

Av: Svein Ola Hope