Svein Ola Hope

Svein Ola Hope

Kronerulling for Inger Helene

Postet av Svein Ola Hope den 9. Okt 2017


Vi møter Inger Helene Nybråten på kafeen på det store kjøpesenteret på Fagernes. Der jobber hun i Inger Helene G-sport og deler raust sin kunnskap om både ski og smurning, fiske og friluftsliv.

Det er her hun har livnært seg etter særdeles mange år som toppidrettsutøver. En nær eventyrlig lang karriere som startet på  juniorlandslaget som 16-åring i 1976, og som ble avsluttet med individuell VM-bronse i 1995. År med mange oppturer og gode minner – og noen nedturer.

Den verste kom etter et tretthetsbrudd i lårhalsen. Det kostet henne hele 1985-sesongen. Så ble hun kastet ut av landslaget og fratatt den økonomiske støtten fra Olympiatoppen.

– Det var tungt i lang tid, jeg jobbet hardt for å komme tilbake, sier Inger Helene. 

”Hemmelig” sponsor

Det er ikke gratis å være idrettsutøver på topplan. Men så kom det støtte hun ikke en gang kunne ha drømt om:

– Mette Bugge fra Aftenposten ringte og fortalte at det var en oslomann som ville støtte meg økonomisk, gi meg et stipend. Jeg ble nokså himmelfallen og syntes først det var vanskelig å ta imot noe slikt.

Fredrik Normann het mannen som ville støtte Inger Helene. Han var rett og slett en meget sportsinteressert person som mente Inger Helene var blitt urettferdig behandlet og som hadde mulighet til å gjøre noe med det.

– Riksmålsmann, var han også, og så ville han støtte en med så brei dialekt som min! Og svært friluftsinteressert. I sommerhalvåret holdt han til på Leirvassbu. Han kom innom hjemme i Skrautvål på turen dit. Vi har truffet hverandre også siden, sier Inger Helene, svært takknemlig over støtten hun fikk fra Normann. 


Lokal kronerulling

Men han var ikke den eneste.

– Jeg opplevde også en enorm støtte fra lokalsamfunnet. Finn Fjeldseth som drev matbutikk på Leira, startet en kronerulling med mange bidrag lokalt. Jeg var ekte valdresjente og stor patriot fra før, og ble en enda større etter dette.

Inger Helene kom tilbake på landslaget. I 1988 ble det NM-gull og tur til Calgary-OL. Her ble hun med sjetteplass beste norske på 10 kilometer klassisk. OL-stafetten ble derimot avviklet med bare skøyteetapper, og den eller så sikre og rutinerte stafettløperen Inger Helene fikk ikke plass på laget.

– Det tok mange år før jeg fikk ordentlig tak på fristil. I dag kan jeg nok gå en og annen skøytetur, men det er klassisk, diagonalgang med alle dens variasjoner, som er min stil, sier hun. 

Vant prøve-VM

Det viste hun til gagns etter OL. Hun fikk en kraftig formutløsning, noe ikke minst konkurrentene fikk merke under prøve-VM i Lahti samme vinter.

– Det var som om jeg kunne gå og gå, sier hun.

Noe av æren for dette vil hun dele med Dag Kaas som var treneren hennes helt fra hun kom på landslaget. Han tok bruddskaden hennes med stort alvor og la opp et treningsprogram som blant annet tillot henne å trene i motbakke, men ikke i utforbakke.

– Vi trente i Nordmarka, og da jeg nådde toppen, ble jeg møtt av Dag i bil. Han kjørte med ned, og så var det på’n igjen.

 


Mange gode trenere

Blant mange gode trenere er nok Dag Kaas den som har betydd aller mest for Inger Helene Nybråtens suksess som eliteløper.

– Men veldig viktig var det grunnlaget jeg fikk fra faren min. Han likte å gå på ski og dro meg med ut fra jeg var ganske liten. Jeg må også ta med Ola Kjørli som trente oss her lokalt, helt til jeg fikk plass på juniorlandslaget. 

Mesterskap på hjemmebane

– Vi har vært innom nedturene, hva med høydepunktene?

– Det må bli VM i 1982 med stafettgull i Kollen. Og OL-sølv i samme øvelse på Lillehammer i 1994. Det var fantastisk å få delta i VM og OL på hjemmebane. Det norske langrennspublikummet er fantastisk. Og så OL-gullet i stafett i Sarajevo i 1984, med både kong Olav og daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja på tribunen. 

Alltid Skrautvål IL

Når det ikke har vært landslaget, er det bare én klubb som har vært aktuell for Inger Helene: Skrautvål. Hjemstedet rett nord for Fagernes. Hun har nok fått tilbud om å gå NM-stafetter for andre klubber, men har avslått.

– Etter at jeg la opp har jeg vært så heldig å få være med på å trene yngre utøvere i Skrautvål IL. Det har vært både gøy og givende.

Inger Helene taler også varmt om Mellerunden, et lokalt turrenn som nå er seedingrenn til Birken, og ikke minst om Valdresmarsjen, det 65 kilometer lange turrennet fra Beitostølen til Danebu.

– Det var Iver Thomle som satte det i gang, selv har jeg mest bidratt med sportsdrikke og smørestasjon.

Er det noe Inger Helene kan, så er det å smøre ski. Etter at hun la opp i 1995, var hun skitester både foran VM i Trondheim i 1997 og Nagano-OL året etter.

– Jeg synes rett og slett det er gøy å smøre ski. Moderne felleski vil nok være tilfredsstillende for svært mange, men for meg er et perfekt smurt skipar på vanskelig føre toppen. Men det viktigste er at folk går på ski. Det bekymrer meg at langrennsutstyr er blitt så kostbart. Jeg tenker særlig på de yngre og at ikke alle har økonomisk mulighet til å kjøpe det utstyret som kreves for å være med. 

Kjøpte sportsbutikk

Inger Helene Nybråten var i 1993 på tur med resten av landslaget da broren Kjell Asmund ringte og fortalte at Lage Kvissel skulle selge G-sportsbutikken på Fagernes. Var dette noe søsteren kunne tenke seg å satse på? Og satse gjorde Inger Helene, sammen med blant andre niesen Hilde som hun fortsatt jobber i spann med

Etter at hun hadde lagt opp og var å finne på heltid i butikken, kom det rett som det var busslaster med pensjonister innom, for en prat og en autograf.

– Fortsatt blir jeg gjenkjent. Det synes jeg bare er hyggelig. 

Deltar på Husmortrimmen

Skirenn er det helt slutt med.

– Jeg gikk Inga Låmi i hyggetempo samme året jeg la opp. Så var det slutt, jeg følte meg forsynt. Lidenskapen for ski har jeg stadig, men nå går jeg tur og tar tid til å stoppe og nyte. Eneste renndeltakelse nå er i Øksestafetten, et renn som hvert år samler hele Nybråten-familien. Her går vi på idealtid. Vinneren får navnet sitt på en sølvplate på økseskaftet. Dette er en vandreøks som ikke kan vinnes til odel og eie, men som etter hvert er blitt både tung og verdifull. Jeg har ennå ikke greid å vinne, noe jeg stadig blir minnet om. Men økseskaftet er langt og det er plass til mange år til.

– Treffer du landslagskollegaene?

– Vi jentene har høst og vintertreff. Husmortrimmen, kalles det. Jeg har ikke vært av de aller ivrigste, men det er veldig moro å møtes med jenter jeg har hatt så mange døgn sammen med gjennom så mange sesonger. Under VM i Oslo i 2011 ble både VM-gjengen fra 1966 og oss fra 1982 samlet. Det var gøy å dra på byen og bli gjenkjent av så mange. 

Trening og fiske

– Hva mener du om trening i dag kontra på din tid?

– Jeg vet jo ikke så mye om topptreningen nå, men jeg ser at det er lagt mye mer vekt på styrke, hurtighet og staking. Jeg tror vel at vi i lange, tunge motbakker ville hatt en motor som er like god som dagens løpere, men i hurtighet og styrke kommer vi til kort.

Så sant jobben tillater det, drar Inger Helene ut. Ski om vinteren. Skog og mark om sommeren. Og stadig oftere på fisketur.

– Det har gjort at jeg har fått mye større fagkunnskap om denne ganske så viktig delen av en sportsbutikk sommerstid.

Fakta

Inger Helene Nybråten, født desember 1960.

VM-gull stafett 1982 (med Anette Bøe, Berit Aunli, Brit Pettersen).

Olympisk mester stafett i 1984 (med Anne Jahren, Brit Pettersen, Berit Aunli).

OL-sølv stafett 1992 (med Solveig Pedersen, Trude Dybendahl, Elin Nilsen) + 5. plass 5 km klassisk

OL-sølv stafett 1994 (med Trude Dybendahl, Elin Nilsen, Anita Moen) + 5. plass 5 km klassisk

VM-sølv i stafett i 1995 og VM-bronse i stafett 1989, 1991 og 1993.

Individuell VM-bronse på 15 km 1995 og 6.plass 10 km i OL 1988.

Hun vant fire verdenscuprenn og tok fjerdeplass sammenlagt sesongen 1984. I alt seks individuelle senior-NM på 5 km (3), 10 km (2) og 30 km i perioden 1988–95. Tildelt Lahtimedaljen i 1997. Klubb: Skrautvål IL

Intervjuet har tidligere vært trykket i Skiveteranen.

Tekst: Svein Ola Hope




Kommentarer

0 Kommentar

Logg inn for å skrive en kommentar.

Powered by: Bloc